Hardingfela er rett og slett en norsk variant av det som resten av verden kaller for en fiolin. Hardingfela har fire overstrenger samt fire til fem underliggende resonansstrenger. Det er denne kombinasjonen som gir hardingfela den spesielle og særegne klangen. Noe annet som skiller dette instrumentet fra fiolinen er alle dekorasjonene hardingfela er utstyrt med.

Berømte hardingfeler og like berømte skapere

«Jaastadfela» er navnet på den eldste hardingfela som fremdeles er bevart. Den skal visstnok ha blitt laget helt tilbake i 1651 av en lensmann som het Ole Jonsen Jaastad. Isak Nilssen Botnen levde fra 1669-1759. Av alle de hardingfelene han lagde finnes det fremdeles rundt femten stykker igjen. Sønnen hans skapte rundt tusen hardingfeler i sin karriere og av disse finnes det rundt tretti stykker igjen. Flere av disse kan man fremdeles spille på. Det finnes også en berømt hardingfele som ble laget av Magne Kvamme. Den fikk navnet «Gullhardingfela», siden den tok gull i Landskappleiken samme år som den ble skapt.

Konstruksjon

En hardingfele er reine kunstverket. Den er nemlig vakkert dekorert. I tillegg er gjerne hodet formet som et dragehode. Det finnes to hovedtyper av hardingfeler, som treffende nok heter den eldre og den yngre typen. Den yngre hardingfela har mye dekor og som regel fire resonansstrenger. Fingerbrettet er flatere enn tidligere og halsen er kortere, samtidig er strengene både tynnere og lettere. Den eldre hardingfela har en form som er langt smalere og mer kantete, og bassbjelken er skåret i ett med det som er lokket. Det var også vanlig å bruke forskjellige tresorter til de forskjellige delene av instrumentet.

Selv om hardingfela er et norsk instrument er den ikke vanlig over hele landet. Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Nordhordland og videre til Sunnmøre er de områdene der hardingfela har en sterk posisjon.

Bruk av hardingfele

Dette instrumentet brukes til det vi kaller lausdans, nemlig halling, springar, gangar, vosserull pols og brudemarsj. Dette er det som ellers kalles norsk folkemusikk. Hardingfela blir også brukt til det som ekspertene kaller lydarlåter, som Fanitullen, Førnesbrunen, Kivlemøyene, Røtnamsknut, Sankt Thomasklokkene på Filefjell, Sevlien, Siklebekken, Skuldalsbruri og Bessleiken.

Siden det tradisjonelt er slik at man skal danse til musikken som hardingfela lager, sitter spelemannen ned mens han spiller slik at han kan markere takten med føttene sine. Spelemannen bruker også en kort del av buen når han spiller. Det gir fremføringen en helt spesiell klang. De lange buene ble brukt der det var tradisjon for å spille på samme måten som på fiolin.

Tidligere var hardingfela mindre enn det den er i dag. Da ble nemlig hardingfela mest brukt i stuer eller på låven. Hardingfela ble større etter hvert som spelemannen begynte å spille i større lokaler. Dermed har hardingfela med tiden utviklet seg til å bli på størrelse med fiolinen.

De sterke tradisjonene enkelte områder har for hardingfele vises blant annet i at flere kommuner har hardingfela med i byvåpenet sitt. Dette er jo en flott måte å markere stolthet over tradisjoner som fremdeles holdes i hevd.